| Formål | Fakta | Kontakt | Linker | Artikler | Tidsskrifter |
| Bøker | Arkiv | Information in English |

 | Forside/Front page |

 

Williamson Murray and Allan R. Millett: A War to be Won, the Belknap Press of Harvard University Press, Cambridge Massachusetts, 2000 656 sider.
Krigen som måtte vinnes er nå i ferd med å gå over i historien ved at stadig færre av de som deltok kan berette. Selv de som barn har minner fra krigen har passert de seksti år. Det er da også forfatterens store ambisjon, i ett bind å putte hele verdenskrigen, for læring eg erfaring for kommende generasjoner av amerikanere.
Som militærhistorikere er de primært opptatt av det operative og militær strategiske nivået og med det storpolitiske som en bakgrunn. 
Innledningsvis blir det pekt på at de operative og taktiske retningslinjer som ble fulgt under annen verdenskrig ble utviklet under den første verdenskrigen. det samme gjaldt mye av det materiellet som senere ble raffinert å tatt i bruk. Flyet og stridsvognen er de to fremste eksempler. Utviklingen var dermed evolusjonær.
Nødvendigheten og metodene for samvirke mellom våpengrenene i landstrid ble også utviklet på samme tid. Forfatterne hevder at en bataljonssjef i 1918 ville ha forstått det koordinerte bruk av infanteri, stridsvogner og artilleri som fant sted under Gulfkrigen, noe som ville ha vært helt fremmed for en bataljonssjef av 1914 modellen. At de forskjellige militære establishment i Europa trakk forskjellige konklusjoner av hva de hadde opplevet er en annen sak. 
Forfatterene tar utgangspunkt i fremveksten av fascismen og tar for seg utviklingen fram til USA kom med i krigen. For amerikanerne er det naturlig å legge like stor vekt på krigen i Stillehavet som i Europa. Nettopp det siste gjør kanskje boka ekstra interessant for også for norske lesere.
Murray og Millett er ikke redd for å gi uttrykk for sin mening om de sjefer som deltok og da spesielt på alliert side. De anser Omar Bradly som den mest overvurderte amerikanske general under krigen. Mark Clark og Douglas MacArthur får også kun middels karakterer, noe som også rammer US Navy store mann Admiral Chester Nimitz. Eisenhower får derimot gode karakterer ikke minst for sin evne til å holde styr på den mest ”fractious and dysfunctional a group of egomaniacs as any war had ever seen”. George Patton blir også høyt vurdert for sin forståelse av bruken av alliert mobilitet.
Også russiske generaler får ros for sin evne til å utnytte sine teorier for mobil krigføring, ikke minst under sommer offensiven i 1944.
Som en konklusjon detter er en historie primært på det operative nivå om den annen verdenskrig. Den skulle derved være av ekstra interesse for yrkesoffiserer.