| Formål | Fakta | Kontakt | Linker | Artikler | Tidsskrifter |
 | Bøker | Arkiv | Information in English |

 | Forside/Front page |

 

Roald Berg
Profesjon - union - nasjon. 1814 -1905.
Norsk forsvarshistorie bind 2. Bergen 2001.

ANMELDT AV: TOR JØRGEN MELIEN

I.
Før årsskiftet forelå bind 2 av Norsk forsvarshistorie skrevet av dr. art. Roald Berg. Han har tatt for seg tiden etter den siste krigen med Sverige i 1814 og frem til og med unionsoppløsningen i 1905. For å ta et overordnet forhold først: Boken er et betydelig nybrottsarbeid og fortjener en bred gjennomgang. Å tildele et helt bind på den norsk-svenske tiden er i seg selv et betydelig løft. Selv om embetsmannsstaten har fått betydelig omtale og analyse av våre historikere, har forsvarssektoren av embetsmannsstaten bare sporadisk blitt behandlet. Heller ikke innen forsvarslitteraturen har denne perioden blitt behandlet under ett på en uttømmende måte. Opprustningen og beredskapen mot Sverige i forbindelse med unionsoppløsningen har derimot blitt behandlet av mange, og som regel med tilnærmet følgende konklusjon:

"Både da unionen ble besluttet i 1814 og da den ble oppløst i 1905 var det norske forsvar av avgjørende betydning. Det var det som til syvende og sist gjorde disse vedtak mulig. Resultatet ble i begge tilfeller et kompromiss, men i første tilfellet reddet vi Grunnloven, i siste omgang vår fulle selvstendighet både innad og utad".
Kilde: Bernt A. Nissen, Forsvaret i vår eldre historie, i Forsvarets rolle i Norges historie (Norsk krigshistoriske avdeling, Oslo 1968)

Dette utsagnet er, som vi vil se på senere, ikke i tråd med Bergs konklusjoner. Jeg vil først rekapitulere hovedtrekkene i Bergs bok. Deretter vi jeg antyde noen problemstillinger knyttet til hans tekst[ ].

II.
Berg tar for seg flere forhold ved det norske forsvar i perioden 1814-1905, og fire temaer fortjener særlig omtale: (1) Støtte til det sivile samfunn (2) Sikring av samfunnsmakten (3) Forsvaret som ledd i det unionelle forsvar, og (4) Forsvaret som nasjonalt vern.

(1) Støtte til det sivile samfunn

Hovedtema i boken er hvordan militærmakten ble en profesjon på 1800-tallet og med resultat at profesjonsbyggingen skapte et norsk, nasjonalt offiserskorps. Kristiania Militære Samfund ble opprettet i 1825 og var fra starten et arnested for utviklingen av en nasjonal norsk offisersidentitet.

Da den norsk-svensk unionen ble etablert høsten 1814, ble offiserene en del av det ledende Norge, i det som av faghistorikere gjerne blir kalt embetsmannsstaten. I motsetning til prestene og juristene ble offiserene ledende på det praktiske område. De bygget landet gjennom anlegging av veier, broer, havner, fyr, jernbane, og generell kartlegging og oppmåling. Dette sveiset den norsk nasjon sammen kommunikasjonsmessig. Den forholdsvis lille offisersstanden engasjerte seg sogar i realvitenskap og kunst. Det militærintellektuelle miljøet utviklet den norske kulturelle nasjonalismen som var en forutsetning for den politiske nasjonalismen på 1890-tallet. Grunnlaget for dette var den, etter tiden, gode og allsidige utdanning de fikk ved krigsskolen (opprettet 1750), sjøkrigsskolen (1817) og den militære høyskole (1826). Skolene var førende så vel militært som sivilt i samfunnet. På midten av 1800-tallet ble offiserenes ingeniørferdigheter overtatt av nyutdannede norske sivilingeniører fra Tyskland, og offiserenes posisjon i samfunnet ble dermed relativt sett redusert.

Administrativt ble Forvaret en del av det ordinære statlige byråkrati i 1815, med to departementer henholdsvis for Marinen og Hæren. I tillegg fungerte generalstaben i perioder som et "lobbyist"- kontor for hærens særinteresser. Det militære byråkrati levde av å opprettholde sin egen eksistens, ifølge Berg, på lik linje med sivile byråkratier. Lojaliteten ble sterkere og sterkere knyttet til den utøvende makt, nemlig regjeringen og ikke til kongen gjennom kommandovei. Når bruddet først skjedde i 1905 ble lojaliteten til Michelsen bevart, mens eden til kongen ble neglisjert.

Bergs konklusjon i boken - og en betydelig konklusjon sett i forhold til alt som har vært skrevet om denne perioden - er at offiserene ikke var en tvers igjennom reaksjonær, og unions- og kongelojal gruppe, i konstant konspiratorisk samarbeid med kongemakten mot det demokratiske Norge.

(2) Sikring av samfunnsmakten

Gjennom unionstiden med Sverige var Forsvaret en støtte for samfunnsmakten. Forsvaret var til for å sikre den indre orden i samfunnet, selv om offiserer neppe så på det som en givende eller dominerende oppgave. Selv etter innføringen av parlamentarismen i 1884, og oppløsningen av embetsmannsstaten, forble Forsvaret et viktig verktøy som kunne brukes til å sikre den indre orden. Uansett om landets ledere var liberal-konservative før 1884, eller Venstre-folk etter, var de enige om at Forsvaret var et virkemiddel for å sikre den indre orden. Opprøret i Mehamn 1903 er et eksempel på anvendelse av militærmakt mot sivile. Berg går så langt som til å hevde at Forsvarets viktigste oppgave som voldsapparat var å ivareta den indre orden. Likevel viser Berg at Forsvaret var en bremsekloss mot statskupp i 1884 da landet var på vei mot en mulig borgerkrig. Den sosiale og institusjonaliserte kontrollen i Norge var kanskje så sterk at behovet for den militære ordensmakten ble beskjeden.

(3) Forsvaret som ledd i det unionelle forsvar

Som ledd i unionen og det unionelle forsvaret var det norske forsvaret den første perioden av unionen under operativ kommando av stattholderen i Kristiania. Han var svensk inntil embetet ble nedlagt i 1829. For stattholderen var det viktig å kontrollere Norge, og for Stortinget å spare utgifter i den økonomiske nedgangstiden som satte inn etter Napoleons- krigene. Derfor fant de to partene hverandre i et opplegg som halverte Den norske hæren og nedla festningene. Den gigantiske flåteplanen av 1818 ble derimot en fiasko fordi stattholderen og Stortinget var uenig. Stortinget ville ikke betale for store linjeskip som de anså unødvendige og for kostbare. Svenskene og stattholderen var derimot interessert i flåteplanen, fordi denne ville passe sammen med den svenske marine i et felles unionelt forsvar.

Etterstad-krisen i 1821 (Karl Johans militære maktdemonstrasjon mot Stortinget) gjorde ubotelig skade på forholdet mellom en rekke aktører. Mistenksomheten på norsk side svekket Karl Johans fellesbestrebelser. Etter Karl Johans tid førte heller ikke bestrebelsene på å bygge ut et unionelt fellesforsvar frem. Skandinavismen, angrepene på Danmark fra Preussen, Krimkrigen, Novembertraktaten av 1855, Norsk-svensk forsvarskommisjon av 1856, og det svenske kongehusets stormaktsambisjoner på midten av 1800-tallet, var ikke tilstrekkelig til at et fellesforsvar av den Skandinaviske halvøy ble en realitet. Både norske og svenske offiserer holdt igjen overfor kongehusets aktivisme.

Så på slutten av unionstiden skjer det bemerkelsesverdige at norske og svenske offiserer inngår en hemmelig generalstabsavtale i 1904 om fellesforsvar av Nord- Norge og Nord-Sverige mot Russland. På norsk side er det til og med Venstre-offiserer som leder arbeidet. Dette viser at det var bred enighet innad i offiserskorpset om faren fra Russland, og at dette fikk gå foran, i denne sammenheng, den pågående unionskonflikt mellom de to land. Dette er sensasjonelt og Berg har utvilsomt gjort litt av et arkivfunn. Saksmappene var sammenbundet og seglet usprettet da Berg gikk løs på det hele får vi vite!

En nitidig gjennomgang av blant annet Norsk militært tidsskrift i perioden har avdekket trusseloppfatningen blant de norske offiserer. Her har Berg gjort et særdeles banebrytende arbeid. Da stattholderembetet ble nedlagt, kom det norske synet på trykk. Forestillingen var at Russland ville bli den sentrale trusselen, konkretisert gjennom et mulig angrep fra Arkhangelsk-området på, og nedover norskekysten, eller fra Finskebukten (Oberst Tiedemanns analyse av 1821). Ikke nok med det, trusseloppfatningen, ble koblet til en teori om at britene ikke ville la Norge gå under. Altså en teori om en "implisitt" garanti. Til sammen ble dette en varig dimensjon i norsk sikkerhetstenkning helt fra 1830-årene og frem til den amerikanske garanti begynte å virke i 1949. Den "implisitte" britiske garantien var altså ikke noe som startet i 1905. Alt i 1830-årene ble russofobien innarbeidet i Norges første forsvarskommisjon.

En annen trusseldimensjon bør også nevnes. Den uklare frykten etter samlingen av Tyskland, ga støtet til innføringen av alminnelig verneplikt i Sør-Norge i 1876 (Like etter 1814 var vernepliktsmassen bare 20%). Alt på 1880-tallet, oppstod det en viss uro blant enkelte offiserer om at tyskerne kunne bli en trussel mot Sørlandet. Tyske marinefartøyer som øvet ved Kristiansand ble fulgt med alarmerende blikk fra den lokale militære sjef. Stormaktenes opprustningen på 1890-tallet ble også sett på som en risiko, og særlig som en mulig trussel mot norske handelsskip.

(4) Forsvaret som nasjonalt vern.

Flåteplanen av 1836 var det motsatte av en svensk-norsk fellesflåte med linjeskip. Planen var et nasjonalt kystforsvar. Frigjøringen fra den svenske stattholder ble mer og mer tydelig; et norsk forsvar skulle ta seg av de trusler Norge anså som sine.

I følge Berg greide Forsvaret etterhvert å vokse gjennom økte bevilgninger fra Stortinget, fordi offiserene fikk de folkevalgte til å tenke i de samme baner som seg selv når det gjaldt trusselen fra nordøst. Skulle det norske forsvaret få økte ressurser, måtte det skje gjennom de agrar-liberale på Stortinget, og ikke gjennom samarbeid om forsvarstiltak med svenskene. Territorialforsvaret ble vinneren i Stortinget, og fellesforsvaret den store taperen med ett unntak. Marinen fikk utføre tokt for å vise flagget, som en politisk markering og ikke som maktdemonstrasjon. Alt i 1828 seilte orlogsfartøyene Lolland og Fredriksværn rundt i Middelhavet.

Det har frem til de senere år vært hevdet at den norske opprustningen tok til etter de svenske truslene om å bruke makt i 1895. Med Venstres inntog i regjeringskontorene i 1884, kunne statsminister Sverdrup iverksette en betydelig reform av det norske forsvaret, med blant annet innføring av flere spesialavdelinger, og moderniserte infanteriavdelinger. Neste ekspansjon av det norske forsvaret begynte tidlig på 1890-tallet, slik at tendensen var klar da konsulatkrisen kom i 1895. Opprustningen mot unionsbruddet tok deretter en kjent vending med blant annet investeringer i fire panserskip og et moderne feltartilleri.

Berg fastslår at separatismen i 1905 ikke ble drevet frem av de norske offiserene, selv om noen få aktivister var i rekkene. Berg hevder at "Forsvarets andel i unionsoppløsningen i 1905 var [altså] minimal. Unionsoppløsningen ble gjennomført med diplomatiske midler, ikke med militære."


III
I tillegg til "revolusjonene" i 1884 og 1905, nådde også den industrielle revolusjon Norge frem mot midten av 1800-tallet. Alle disse sentrale forhold behandles i boken. Den militærteknologiske revolusjonen er i høyeste grad egnet som en studie i seg selv. Berg viser til at striden i Marinen mellom en havgående flåte og en kystflåte er for ingenting å regne i forhold til den store uenigheten om en trinnvis eller en øyeblikkelig innføring av dampkraften. Det bør bli en fremtidig oppgave for våre militærforskere å utføre en studie som analyserer den militærteknologiske revolusjonen og det norske forsvaret på 1800-tallet. Berg har gjort det første grunnarbeidet. Dette fortjener en fortsettelse.

Er det så noe som er diskutabelt i boken til Roald Berg?

Nettopp den militærteknologiske revolusjon fra midten av 1800-tallet og ut over skapte uoverstigelige problemer. Det som ble anskaffet av nytt og moderne utstyr kunne etter få år være totalt avlegs. Dette skyldtes den industrielle revolusjon i England på slutten av 1700-tallet, som nådde Norge og sentraleuropa noen tiår inn på 1800-tallet - og den dynamikk dette forholdet fikk. Og den ble ikke kortvarig. Utviklingen gikk med hurtige skritt frem til 1890-årene, da en viss stabilitet i den teknologiske utviklingen inntrådte. Dermed ble det forsvaret Norge anskaffet på 1890-tallet et forsvar som i bestemte sammenhenger kunne hevde seg teknologisk i 1914-18 og 1939-40. Det moderne kystartilleriet som ble bygget opp på 1890-tallet ble kjernen i det våpenet Sør-Norge har hatt i ett hundre år (riktignok utskiftet materiellmessig to-tre ganger siden krigen).

Hva sier dette oss i forhold til Bergs beskrivelse. For det første må årsakene til den militærteknologiske revolusjon forklares, dernest dens omfang, og til slutt dens konsekvenser når først denne urolige perioden var passert. Berg konkretiserer en rekke av de konsekvenser den militærteknologiske utviklingen fikk for forsvaret, uten kanskje å systematisere langs de linjer som er nevnt. De store opprustningsprogrammene av artilleriet på Karljohansvern og Oscarsborg ble en fiasko som følge av den militærteknologiske revolusjonen. Kystartilleriets utbygging som startet på begynnelsen av 1890-tallet blir ikke nevnt med et ord, mens mer perifere forhold blir gjennomgått, som etableringen av posisjonsartilleriet. Det blir dermed galt å skrive at artilleriutbyggingen begynte i 1899 (s. 244).

At Berg bruker Olssøn som sannhetsvitne på at Stangs landfestninger ikke hadde militær verdi, kan ut fra en større sammenheng bli meget misvisende. Olssøn var forsvarsminister og far til Kystartilleriet på 1890-tallet, og dette var et større våpen med flere anlegg enn landfestningene. Landfestningene ble dessuten en del av Kystartilleriet under navnet Festningsartilleriet i 1903, og med Olssøn som generalinspektør.

Analysen av Forsvaret blir for grunn ved å se på perioden 1890 til 1905. Vi kan holde oss til Kystartilleriet som et eksempel. Opprustningen av Kystartilleriet startet på begynnelsen av 1890-tallet - men fortsatt til begynnelsen av 1920-tallet - og var i kjernestrukturen den samme i 1940. Forfatteren burde derfor også ha forholdt seg til kilder etter den perioden som dekkes for å kunne analysere forholdene fyldesgjørende i den perioden som presenteres (Bind III). Dette er ikke gjort. Kystartilleriet av 1905 ble prøvd beredskapsmessig både i 1914-18 og 1939-40. Flere av de spørsmål som kan stilles i 1905 kan besvares ut fra hva som skjedde senere.

Bergs noe unnskyldende tone om det norske forsvaret kommer alt på første side i boken: "Etter 14 dagers kamp inngikk kong Christian Fredrik våpenhvile i erkjennelse av at den norske krigsmakt var utslått. Armèen og flåten falt sammen som korthus". Her viser overgangen mellom bind I og bind II et uheldig sprik. I bind I møter vi den norske krigsherren Christian Fredrik som ikke satte det norske forsvaret inn i seriøse slag. At Forsvaret dermed er "utslått" blir etter min mening sterkt misvisende.

Som tidligere vist har Berg lagt fram nye og interessante trusselvurderinger på 1800-tallet. At trusselen til de grader var fabrikkert, må det være lov til å stille et stort spørsmål ved. Vi må tro at offiserene mente det de sa, selv om de bommet på kort sikt. Det var ingen russisk trussel på 1830-tallet, men den kom senere. Så vi kan kanskje si at de var forutseende? Det er uansett vanskelig å fastslå når en trussel blir reell, oppbygging og deployering av motpartens styrker er ikke alltid enkelt å forutsi. Det ser ut til at Berg har tillagt utfordringen fra Russland noe for sterk vekt, fordi det ikke ble etablert noe militær forsvaret av Nord-Norge på 1800-tallet.

Forsvarets relative betydningen i samfunnet kan være undervurdert av mange forskere. Berg slår fast at Forsvaret brukte 48,5% av statens samlede ressurser like etter 1814. De store opprustningsprogrammene på midten av 1800-tallet - som for øvrig ble mislykket på grunn av den teknologiske revolusjon - må ha kostet mye penger. Likeså utgjorde eksempelvis panserskipsinvesteringene ved århundreskiftet en meget stor andel av statsbudsjettet (20%). Kanskje var Forsvaret mer dominerende som samfunnsfaktor enn det som har kommet frem i forskningen frem til i dag, og at Berg muligens kunne tatt litt mer i.

Når det gjelder 1905 så er ikke siste ord sagt i saken, og det var heller ikke meningen til Berg. Berg hevder at: "Selv om de svenske statsmakter truet med å bruke makt mot Norge i 1895, kan man neppe hevde at den reelle svenske militære trussel var stor i årene forut for 1905." Videre hevder forfatteren om unionsbruddet i 1905 at: "Den norske opprustningen har med andre ord minimal forklaringskraft for unionskrisens fredelige utfall. De norske tiltakene skremte ingen, iallfall ikke Sverige".

Berg posisjoner kan ikke stå uten å bli problematisert. Om han ventet å finne "fellende" bevis i svenske arkiver om den norske militærmaktens fortreffelighet, så kan det vanskelig sies å være et tap at han ikke fant noe. Hva annet kunne vi vente? 1905 var en tid da etterretningstjeneste i de ulike land var meget svak eller ikke-eksisterende. For å ta et eksempel fra dagens situasjon. Daglig opererer US Navy over hele vår kode med "forward presence". I hvilken grad blir dette dokumentert i regjeringskontorer verden over? Forsvarsmakten er ikke bare hva den utretter, men også hva den kan utrette. Militærmakten er det potensial som kan omsettes i aktiv krigføring, og som gjør det mulig for diplomater og andre å kunne forhandle ut fra styrke, som teller. Hensikten med militærmakten er oftest mer å forebygge enn å utføre krig. Er det mulig at Bergs måte å analysere 1905 på, ville gitt samme svar i andre sammenhenger hvor militært potensiale ikke kan dokumenteres på en opplagt måte? Ikke -kilder står også på historikernes pensum, slik Geir Atle Ersland har sagt det. En historiker må analysere for å forklare og forstå, ikke dømme. Det kan tolkes dithen at Berg dømmer ut Forsvaret.

Men kanskje er ikke Berg så skråsikker likevel: "Kongehuset innså hvilken umulig oppgave det ville være å passivisere en fiendtlig befolkning i årevis i den europeiske nasjonalismens militante atmosfære". Etter unionsoppløsningen uttalte Christian Michelsen iallfall at "hvis regjeringen ikke hadde stolt fullt og fast på det norske folks vilje til å forsvare sin rett, hadde den aldri gått til dette skritt." Ville de norske politikere og forhandlere vært like offensive i 1905 uten det norske forsvaret? Det var kanskje en baktanke med å tildele Det frivillige skyttervesen moderne Krag-Jørgensen rifler før 1905. En utvidet analyse av Det frivillige skyttervesen og 1905 ville vært interessant.

Videre hevder Berg "Dessuten hadde Forsvaret selv gjort seg ubrukelig som krisehåndteringsapparat på grunn av intern militærfaglig uenighet..." . Vi kan som historikere ikke legge dagens mål til grunn når vi analyserer tidligere tider. Det fantes ikke noe "joint" miljø i Norge i 1905, like lite som i andre land. Spørsmålet blir derfor om det var mer intern strid i det norske forsvaret enn i andre land. Dette spørsmålet er ikke stilt. Selv i dag uføres krisestyring i stor grad innen rammen av forsvarsgrener (ref. Component Commanders i NATO-kommandoer). For øvrig er byråkratiets budsjettstrid noe ganske annet, enn strid om kommandosaker.

Berg mener at det ble "mobilisert, ser det ut til, utelukkende av hensyn til den innenrikspolitiske opposisjon som et middel til å vise handlekraft". Her er begrunnelsen meget tynn. Minst to spørsmål må stilles. Hva gjorde den svenske krigsmakten i samme perioden og hva kunne den ha gjort. Den svenske hæren hadde sine repetisjonsøvelser, noe som var bekymringsfullt sett fra norsk side. Den svenske hæren ble oppmarsjert mot den norske grensen og hovedflåten ble overført til den svenske vestkysten. Den norske militære ledelse visste godt hva et militært kupp ville innebære slik som Nelsons angrep på den dansk-norske flåte i 1801, eller Togos angrep på den russisk flåten i 1904. Det skal således en bredere argumentasjon til om konklusjonen skal være holdbar.

Det norske 1905-forsvaret hadde betydelige mangler. Dette ble ikke minst tydelig for forsvarsledelsen under den første verdenskrigen. Det norske forsvaret var i 1905 klar til strid, på tross av sine mangler og begrensede størrelse, og burde ikke vært den referansen til ideal-forsvaret som det gjerne har vært omtalt som (Se innledende sitat). Det hadde en andel med moderne materiell som uten tvil ville ha påført svenskene betydelige tap, og det norske forsvaret fulgte utviklingen blant annet under den japansk-russiske krigen. Stangs konsept med landfestninger ble bekreftet som en god løsning. Det var blodig å være angriper under de samtidige kriger i Sør-Afrika og Korea, liksom tidligere under den amerikanske borgerkrigen, og på vestfronten ni år senere. Avfeiing av det norske forsvaret i 1905 kan ikke gjøres, like lite som vi bør overdrive dets styrke. Stormaktene ville neppe akseptere en krig med blodige trefninger i Skandinavia!

IV.
Roald Berg har i foreliggende bok skrevet om Forsvaret og samfunnet gjennom den norsk-svenske unionen 1814-1905. Boken gir god oversikt over Forsvarets utvikling i perioden, i tillegg til Forsvarets forhold til samfunnet. Sammen med gode illustrasjoner gir dette mye til leseren. Han har revidert mange syn som historikere har fastholdt frem til i dag og som ikke er behandlet eksplisitt i denne artikkelen. Dette fortjener virkelig oppmerksomhet fra leseren og bør tilflyte historikermiljøet i Norge, kanskje gjennom en egen artikkel fra Berg i Historisk tidsskrift. I tillegg har Berg gjennom nye arkivfunn og presentasjoner gitt oss et bedre helhetsbilde av Forsvaret i denne perioden som fortjener å bli lest av mange. Mange av hans vurderinger og konklusjoner må imidlertid være gjenstand for debatt, særlig militærmaktens militære rolle.

Enhver historiker kan kanskje ønske seg at hans egen historieperiode har særlig relevans for situasjonen i dag. Det er mulig at det finnes en slik sammenheng mellom den tiden boken beskriver og situasjonen i dag. Forsvaret og 1800-tallet har muligens en stor parallell med dagens spørsmål: Fellesforsvar på bekostning av kyst- og territorialforsvar? Bergs drøfting av denne problemstilling må være noe som gleder leseren.

--------
Kommandørkaptein Tor Jørgen Melien tjenestegjør i Forsvarets overkommando/Fellesstaben og er cand. philol. fra Universitetet i Oslo (hovedfag i historie).
------