| Formål | Fakta | Kontakt | Linker | Artikler | Tidsskrifter |
 | Bøker | Arkiv | Information in English |

 | Forside/Front page |

 

Koloss på leirføtter
William Odom: "The Collapse of the Soviet Military"
Yale University Press 1998, 523 sider.

Gjennom 400 sider tekst supplert av et fyldig noteapparat, en nyttig kronologisk oversikt og en praktisk innholdsfortegnelse over sentrale personer, begivenheter og tema, leder William Odom, oss gjennom det sovjetiske forsvarets ferd fra makt til misære. Forfatteren er pensjonert generalløytnant i den amerikanske hær, forhenværende direktør for USAs National Security Agency, NSA, og nå leder av "National Security Studies" ved Hudson Institute og adjunct professor ved Yale.

William Odom tar mål av seg til å besvare tre spørsmål: Hva slags fenomen var egentlig Sovjetunionens militære styrker, hva var det som skilte dem fra militære styrker i den vestlige verden? Var Sovjetunionens militære styrker egentlig bare en papirtiger? Og hvorfor og hvordan brøt de sammen?

Odoms svar på det første spørsmålet er at det sovjetiske forsvaret, og da først og fremst hæren, på en og samme tid både var grunnlaget for og skaperen av sovjetregimets suverenitet, legitimitet og stabilitet. Sovjetunionens offisielle ideologi var avgjørende viktig både som begrunnelse for hærens eksistens og for dens krav på ressurser. Dessuten var de militære sidene ved Sovjetunionens kommandoøkonomi, hærens rolle både som konsument og produsent sterkt undervurdert i vesten, hevder Odom. I vesten hadde vi en tendens til å betrakte sovjetsystemet som et vestlig sosialistisk system og det sovjetiske økonomiske system som primært innrettet på økonomisk likeverd og sosial rettferdighet. I realiteten var den sovjetiske økonomien en krigsøkonomi, helt og holdent rettet inn mot opprettholdelse og videreutvikling av de sovjetiske væpnede styrker. Sovjetunionens væpnede styrker var en integrert del av kommunistpartiet. Armeen var ikke bare til for Sovjetunionens sikkerhets skyld. I likhet med partiet var armeens profesjonsetikk rettet mot arbeidet med å sikre framgang i den internasjonale klassekampen for til slutt å velte den borgerlig-kapitalistiske samfunnsorden. Vestens modell for politisk kontroll av de militære var derfor ubrukelig som nøkkel til å forstå sovjetarmeens rolle og funksjon i sovjetsamfunnet. Odom hevder til slutt at vesten totalt misforstod Sovjetunionens holdning til atomvåpen og rustningskontroll. Dersom Sovjetunionen skulle ha akseptert vestens konsept for kjernefysisk avskrekking og dens bidrag til militær stabilitet, ville det i realiteten betydd at Moskva måtte ha gitt opp selve det ideologiske grunnlaget for sovjetstaten, grunnlaget for Sovjetunionens eksistens og sovjetsystemets legitimitet. Derfor førte Gorbatsjovs valg av nedrustning og rustningskontroll som middel til å redusere militærutgiftene i en økonomisk presset situasjon for Sovjetunionen, med nødvendighet til politisk ustabilitet og tilslutt til regimets sammenbrudd. Mulig det. Etter å ha lest Odoms framstilling er jeg ikke overbevist. Mitt inntrykk er at generalen Odom faller for fristelsen til å gi sovjetarmeen en litt større rolle i og betydning for sovjetsamfunnets oppløsning enn det er grunnlag for.

Fordi sovjetstyrkenes sammenbrudd kom så raskt og ble så totalt reiser Odom spørsmålet om sovjetsyrkene i realiteten bare var en papirtiger. Korrupsjon blant de høyere offiserene og desillusjonerte yngre offiserer koplet med hensynsløs og til dels brutal behandling av de menige soldatene, bidro i stor grad til å svekke de sovjetiske styrkene. Dermed kunne man argumentere for at Sovjetunionens væpnede styrker ville ha gått i oppløsning om det hadde blitt krig mellom Nato og Warszawapakten, påpeker Odom. Selv mener han at en krig i Sentral-Europa tvert imot kunne blitt sovjetsyrkenes redning. Det Sovjetarmeen ikke tålte var "evig fred" kombinert med et ulivssår i form av en uløselig politisk og militær hengemyr av en konflikt i Afghanistan. Og mens de sovjetiske styrkene var preget av rigiditet på taktisk nivå i form av enkle fastlagte taktiske prosedyrer med lite rom for initiativ og fleksibilitet, var styrkene preget av stor grad av fleksibilitet på operativt og strategisk nivå. Sentralisert ledelse med vide fullmakter gjorde det mulig hurtig å sette inn eller omfordele reserver og ildstøtte og dermed til hurtig å kunne utnytte muligheter som måtte by seg langs sentralfronten gjennom Europa. Mens sovjetiske armeer, divisjoner og lavere enheter i første linje til å begynne med kunne bli revet opp av mer fleksible og mobile Nato-styrker på taktisk nivå, ville sovjetstyrkenes overlegne antall kompensere for slike tap. Samtidig hadde den sovjetiske generalstaben full kontroll over alle WP-styrker, inkludert rakett- og flystyrker for idldstøtte på dypet og hadde evne til hurtig å sende store styrker inn gjennom åpninger som måtte oppstå i Nato-forsvaret. WP-styrkene hadde dessuten lagt mye mer vekt på bruken av taktiske atomvåpen og beslutning om å bruke atomvåpen ville blitt tatt i Moskva, raskt og uten forsinkende konsultasjoner med de andre WP-landene. Nato, på sin side, nøt godt av stor grad av fleksibilitet på taktisk nivå mens Nato-systemet var mye mer rigid på operasjonelt og strategisk nivå. Delt flernasjonal politisk kontroll førte til prosedyrer og beslutningsmekanismer i Nato som ville ha forsinket alliansens beslutningsprosess med katastrofalt resultat, ikke minst når det gjaldt beslutningen om å bruke atomvåpen. Som eksempel viser Odom til Sovjetunionens respons på Natos (i realiteten USAs) Air Land Battle doktrine i form av et nytt konsept for "theatre strategic operations". Konseptet innebar en dramatisk økt framrykkingshastighet for at Natos beslutningsprosess skulle gå i metning. Odom slår her opp vidåpne dører. Hans beskrivelse av sovjetarmeens konsepter og kapasiteter stemmer i all hovedsak med den allment aksepterte trusselvurderingen Nato bygget sin operative planlegging på. I Nato undervurderte man neppe Sovjetstyrkenes kapasitet, snarere tvert imot.

Hva skyldtes sammenbruddet i Sovjetunionens militære styrker? At Mikhail Gorbachov lot dem bryte sammen, er Odoms korte svar. Gjennom sin politikk, basert på avspenning og rustningskontroll eksternt, glasnost og perestrojka internt, bidro han - dels med vilje, dels utilsiktet - til å undergrave Sovjetunionens væpnede styrker. Ved å tukle både med Sovjetunionens offisielle ideologi og med de væpnede styrkers militære doktrine bidro han til å hisse opp publikum mot de væpnede styrker, de yngre offiserene mot sine generaler og Sovjetunionens mødre mot utskrivningen av sine sønner til militærtjeneste. Ved utgangen av 1989 var partiet i ferd med å miste kontrollen, Gorbatsjov hadde fått den militære ledelsen mot seg og sovjetstyrkene viste tydelige oppløsningstendenser. Odoms forklaringsmodell bygger her på lederens rolle som primær kilde til å forstå politisk utvikling. Det er den politiske toppledelsens valg av handlemåte som er kilden til dynamikken mellom politiske beslutninger og virkningene de har på strukturelle rammebetingelser og valgmuligheter for alle dem som blir berørt av beslutningene. Igjen synes jeg jeg fornemmer at general Odom, med sin lange trening i lydighet innenfor en hierarkisk organisasjon og spesielt med sin bakgrunn fra et amerikanske forsvar med sin tradisjon for å bygge opp en sterk lederkultus, får et overtak på akademikeren Odom. Resultatet blir en, etter mitt skjønn, overdreven fokus på Gorbatsjovs personlighet på bekostning av en bredere analyse av hans politiske og sosiale bakgrunn, den aktuelle politiske situasjon og rammebetingelsene han måtte operere innenfor. Odoms analyse virker rett og slett ikke overbevisende. Der Odom - etter mitt skjønn - derimot har et godt poeng, er når han påpeker at Sovjetunionen og dets væpnede styrker verken falt sammen som følge av eksternt press fra USA og Nato eller som et resultat av indre krefter, men som et resultat av en kombinasjon av de to. Og Gorbatsjovs rolle var vesentlig - ikke så mye i kraft av hans person, som i kraft av hans rolle som frontfigur og personifisering av en politisk prosess som fram til sammenbruddet hadde bred støtte i Sovjetunionens politiske og militære establishment. Heller ikke Odoms påstand at Sovjetunionens undergang var Gorbatsjovs verk mer eller mindre alene og at det politiske og militære lederskap egentlig var imot hans politikk men at de av forskjellige strukturelle og psykologiske årsaker ikke var i stand til å stoppe den, faller på sin egen urimelighet. (Generalene kunne ikke stoppe ham fordi forsvaret var en del av partiet og Gorbatsjov var partiets leder med støtte i Politbyrået. Og Gorbatsjov kombinerte en usedvanlig intelligens og smartness med en grunnleggende gal forståelse av hvordan sovjetsamfunnet fungerte - blant annet fordi han ikke hadde tjenestegjort i de væpnede styrker - slik at hans omgivelser ikke forstod hva det var han gjorde før det var for sent).

Som vanlig leser er imidlertid min viktigste innvending mot Odoms "koloss" av en bok at selve "historien" drukner i en overdådig detaljrikdom. Boka er slik et typisk produkt av PC-ens tidsalder. Dette rettes noe opp på slutten, gjennom et konkluderende kapittel som i realiteten er en 20 siders oppsummering av bokas hovedpunkter. Man får faktisk med seg hele boka ved å lese de siste 20 sidene og bruke de øvrige 380 som oppslagsverk for nærmere utdyping og begrunnelse der leseren måtte ha behov for det.
Min andre hovedinnvending er den - etter mitt skjønn - overdrevne vekt Odom legger på ideologi og ideologiens sammenbrudd som nøkkel til forståelsen av Sovjetunionens og de sovjetiske styrkenes sammenbrudd. Han legger dermed i realiteten en idealistisk forklaringsmodell til grunn for sammenbruddet til fortrengsel av de realpolitiske og økonomiske forklaringsmodellene, uten at jeg synes han lykkes i å sannsynliggjøre sin forklaring. På en måte er det, som jeg har vært inne på flere ganger, yrkesoffiseren, legemliggjørelsen av sitt hjemlands offisielle retorikk og selvforståelse, som får overtaket over den kjølig observerende akademikeren. Odoms beskrivelse av Leninismens betydning som legitimitetsgrunnlag for Sovjetunionens maktapparat blir ufrivillig, og selvsagt like lite presist, et slags speilbilde av den amerikanske "Gods Own Country"-retorikkens betydning for å begrunne USAs bruk av militær makt som ledd i sin utenrikspolitikk og dermed til å opprettholde bevilgningene til forsvaret i USA. Endelig, og også her har jeg en mistanke om at det er offiseren som får overtaket på akademikeren, synes jeg Odom tillegger Sovjetunionens væpnede styrker en alt for stor betydning som nødvendig forutsetning for å opprettholde det sovjetiske kommunistpartiets makt og dermed Sovjetunionens eksistens. Det blir noe med "høna og egget" som han ikke helt får på plass.
For den som måtte ha behov for å forstå hva som skjedde i og med Sovjetunionen under Gorbachov, hvorfor det skjedde og konsekvensene av utviklingen for de sovjetiske væpnede styrker, vil jeg nok anbefale en noe lettere og sikrere vei enn gjennom Odoms bok. I likhet med sitt tema Sovjetunionen og dets væpnede styrker, er den blitt en "koloss på leirføtter".

Horten, påsken 2002-03-27

Jacob Børresen