| Formål | Fakta | Kontakt | Linker | Artikler | Tidsskrifter |
 | Bøker | Arkiv | Information in English |

 | Forside/Front page |

 

Norsk Forsvarshistorie Bind 3
1905-1940. Total krig, nøytralitet og politisk splittelse.
Eide Forlag, Bergen 2001.


Anmeldt av Nils Naastad
I de siste årene har vi kunnet glede oss over en rekke historiske verker som til sammen utgjør viktige bidrag til å skrive den norske sikkerhetspolitikkens historie. Jeg tenker da på norsk utenrikspolitikks historie, overvåkningens historie, etterretningstjenestens historie, atompolitikkens historie og nå på Forsvarets historie. Felles for disse utgivelsene er at de har vært finansiert av det offentlige. Et annet felles trekk er at man har benyttet faghistorikere til både kildearbeid og skrivning. Man slipper historikere inn i den offisielle varmen, man vil ikke lenger beskytte sin fortid.
Dette gjelder også bind 3 i Norsk Forsvarshistorie, som denne anmeldelsen skal dreie seg om. Også Forsvaret benytter nå faghistorikere når fortiden skal forklares. Det vitner om økende selvtillit.
Tom Kristiansen og Rolf Hobson har skrevet en bok vi har bruk for og som lar seg bruke. I de siste årene er det kommet flere bøker om norsk mellomkrigstid som kunne behøve korrigeringer, jeg tenker da særlig på Hovlands merkelige bok om general Fleischer og på Borgersruds bok om konspirasjon og kapitulasjon. Bind 3 i Norsk forsvarshistorie er en slik korreksjon.
Forfatterne har hatt som ambisjon å skrive hva de selv har kalt "militærhistorie". Med dette mener de at Forsvarets historie må settes inn en sosial og politisk sammenheng. For forfatterne kan ikke utviklingen av Forsvaret forstås uten at man også forstår utviklingen i samfunnet som omgir det. Dette er for meg et helt nødvendig utgangspunkt for å skrive interessant historie.

Boken er inndelt i 6 deler, de to første delene bringer oss frem til verdenskrigens slutt, del 3 og 4 behandler mellomkrigstiden, del 5 behandler felttogets 62 dager og den siste delen er en kort, perspektiverende oversikt over Norges forsvar i forfatternes tidsperiode.
Allerede i bokens 1.del, de fire første kapitlene, kjenner vi oss igjen. De sentrale spørsmål her er Forsvarets struktur, skal Forsvaret profesjonaliseres eller skal vi benytte en militsmodell. For hæren ble dette et spørsmål om hva slags opplæring man skulle gi de vernepliktige. For marinen ble dette et spørsmål om å minske avstanden mellom de militære ambisjoner og de politiske realiteter. Denne avstanden var stor.
Bokens del 2, kapitlene 5 til 8, omhandler Norge under verdenskrigen. Her viser forfatterne hvordan det nøytrale Norge ble drevet over på den vestlige siden. Handlingsrommet for føring av nøytralitetspolitikk ble stadig trangere for til sist å klappe helt sammen. De krigførende respekterte de nøytrales rettigheter så lenge disse var beskyttet av militær makt, i praksis betød dette at nøytraliteten var troverdig så lenge også USA forble nøytralt.
Boken viser at første verdenskrig innvarslet den posisjon nordområdene skulle komme til å få utover i forrige århundre. Samtidig viser forfatterne at Forsvarets rolle under konflikten var en birolle. Trusselen fra de krigførende var ikke først og fremst militær. De krigførende, og da særlig vestmaktene, kunne strøype tilførslene til landet. Denne trusselen kunne vi knapt beskytte oss mot, i hvert fall ikke med militære midler. Derfor ble vi jo også, som Olav Riste formulerte det for årtier siden, "the Neutral Ally".
Del 3 og 4 omhandler perioden 1918 til 1940, altså hva vi vanligvis kaller mellomkrigstiden. Her har forfatterne delt perioden inn "etterkrigstid" og "førkrigstid". Denne inndelingen er god for så vidt den viser hvordan perioden ble oppfattet av samtiden. Forfatterne bruker plass på å diskutere Forsvarets rolle i et splittet samfunn. De slår fast at Forsvaret ikke var innrettet, mot eller forberedt på, borgerkrig. Men de viser også hvordan mange av Forsvarets offiserer bidro til polariseringen av samfunnet. Det sentrale spørsmålet i denne delen av boken er allikevel spørsmålet om hvordan Forvaret skulle utformes. Før man diskuterte forsvarsstrukturene burde de helt grunnleggende spørsmål besvares, skulle vi ha et eksistensforsvar eller kunne vi nøye oss med et såkalt etiketteforsvar. Det er i denne delen av boken de mye omtale forsvarsordningene av 1927 og 1933 blir presentert. Ordningen av 1933 skulle gi oss et Forsvar som var lite, men det ble som kjent aldri godt.
I del 4, "Førkrigstid", går den sikkerhetspolitiske alarm. Den internasjonale spenningen steg utover på 1930-tallet og Forsvaret burde vel bygges ut. En annen tittel på denne delen kunne vært "For sent". Kapittel 16 forteller godt om trusselvurderingene og den hektiske opprustningen. Forfatterne viser at betydningen av fly for operasjoner mot Norge ikke var fullt forstått i vårt hjemlige miljø. Og det har de selvsagt rett i. Heller ikke britene hadde forstått dette. The Royal Navy skulle lære mye om dette utenfor norskekysten våren 1940.
Del 5 behandler angrepet på Norge. Her er det særlig analysen av stormaktene og norgesspørsmålet som er interessant og som inneholder nye vurderinger. På den begrensede plass forfatterne har til rådighet, er det neppe mulig å si mye nytt om kampene hverken i Sør-Norge eller i Nord-Norge. Forfatterne finner det nødvendig å slå fast at general Ruges posisjon i den nasjonale historie står fast. Det svekker ikke general Fleischers stilling. Norge har plass til begge.

Hobson og Kristiansen har ikke ønsket å skrive Forsvarets historie som en etatshistorie. Det har de heller ikke gjort. De har ønsket å integrere Forsvaret i samfunnet og vise hvordan Forsvaret utviklet seg som en del av dette samfunnet. Når det gjelder å vise hvordan Forsvaret var integrert i mellomkrigstidens norske politiske virkelighet, er forfatternes grep ytterst vellykket. Forsvarets svøpe var på mange måter den lave interessen forsvaret etter hvert fikk i offentligheten. Den politiske strid i mellomkrigstiden stod ikke om Forsvarets innretning og størrelse. Det var forsvarsdebatter i Stortinget, men liten interesse ut over det. På den annen side så var det neppe til å unngå at Forsvaret ble dratt inn i mellomkrigstidens polarisering av samfunnet. Forsvaret skulle forsvare det samfunn venstresiden i norsk politikk sa de ville rive ned. Slik havnet Forsvaret på høyresiden.
Forsøket på å sette den norske virkeligheten inn i en internasjonal sammenheng er imidlertid delvis mislykket. Flere av kapitlene om den internasjonale utvikling er ikke gode dersom hensikten er at vi skal forstå den norske utviklingen bedre. Slik blir eksempelvis kapitlene 9 og 13 både faglig uinteressante for så vidt de ikke bringer noe nytt, og fordi forfatterne ikke makter å fortelle leseren hva han skal med disse oversiktene. Stoffet er ikke integrert i den øvrige fremstillingen. Det kan nesten virke som om forfatterne har sittet hver for seg og skrevet sine kapitler.
Dette er så meget mer frustrerende fordi forfatterne også viser hvor godt den internasjonale utviklingen kan integreres i den norske utviklingen. Gode eksempler her er kapitlene om marineutvikling og tenkningen om sjøkrig. Kapittel 19 med en analyse av den tyske sjøkrigstenkningen er et strålende kapittel. Her åpner forfatterne en sikkerhetspolitisk avgrunn under det norske Forsvaret. Man stod overfor en motstander som hadde en "ekspansjonsvilje som ikke kan definere sine målsettinger" ( s 285). Overfor en slik motstander svinner mulighetene for rasjonell analyse. Det betyr også at de sikkerhetspolitiske muligheter gjennom forhandlinger som forelå under første verdenskrig, nå ikke var tilstede.
Militærteori var neppe hva ledelsen i det norske Forsvaret brukte mest tid på i mellomkrigstiden. Lederne var, jeg hadde nær sagt den gang som nå, mest opptatt av penger og organisasjon. En hovedtese hos forfatterne er at forsvarsledelsen i mellomkrigstiden var så fornøyd med sin egen organisasjon at da pengene ikke lenger strakk til for å beholde den, valgte man allikevel å gjøre nettopp det. Forfatterne viser i kapittel 12 med overbevisende dokumentasjon hvordan Forsvaret råtnet på rot. Vi hadde ikke råd til å fylle den store organisasjonen vi valgte å beholde med militær kompetanse i form av øvelser og moderne teknologi. Derfor fikk vi etter hvert bare et tomt militært skall. Og dette var ikke noe vi først oppdaget i april 1940. Tingenes tilstand var ikke ukjent. Forsvarsdepartementet av 1926 påpekte at det var "et ubestridelig faktum, at organisasjonens nødvendige forutsetninger og krav til regelmessige anskaffelser, regelmessig vedlikehold og fremfor alt regelmessige øvelser i en årrekke har vært tilsidesatt i en grad som tilsist må bli skjebnesvanger for vårt forsvar" (s 191). Og som kjent så fikk man rett. Kristiansen og Hobson viser at dette var valg man gjorde med åpne øyne. Man kunne ha valgt annerledes, man kunne ha valgt å bygge om organisasjonen slik at de færre avdelinger man hadde råd til, ville kunne brukes til å slåss med.
Et annet gjennomgående trekk ved Forsvaret er synet på anskaffelser av ny teknologi. Vi har lett for å oppfatte Forsvaret som den nye teknologiens spydspiss. Forfatterne viser oss at vi gjør klokt i å ta visse forbehold her. Vel kan man i Forsvaret tenke seg og sogar ønske ny teknologi. Men helst bare dersom den kan innpasses i den eksisterende organisasjonen. Dersom ny teknologi fører til at vi må gjennomføre dype endringer i organisasjon, er man i Forsvaret mer forbeholdne. Dersom det ikke er mulig å kombinere det å ha det godt med å være effektiv, velger vi å ha det godt. Dette er for øvrig en svøpe i mange offentlige organisasjoner hvor det er vanskelig å måle produktiviteten.
Forfatterne viser at årsaken til at Forsvaret fikk så lite penger, var at man på politisk hold ikke visste hva man skulle med det. Særlig gjaldt dette Hæren, som etter at trusselen fra Sverige ble fjernere, måtte finne nye oppgaver. Disse oppgavene måtte ta utgangspunkt i militærteoretiske problemstillinger som var vanskelige å forstå for offentligheten. Det skal krediteres forfatterne at de klarer å vise at den militære innsikt slik den ble presentert, ikke lot seg oversette til politisk gangbar mynt. Den norske trusselvurderingen førte også til at marinen bare hadde begrensede oppgaver. Man stolte på britene og så ikke for seg eksistenskrig som sannsynlig.
Forfatterne lykkes godt med å vise at den sikkerhetspolitiske tenkningen i det politiske miljøet var mangelfull. Særlig er det her Arbeiderpartiet som får gjennomgå. Og det er kanskje nødvendig å kritisere Arbeiderpartiet så hardt når man er så hard også mot forsvarsledelsen - nærmest for balansens skyld? Ikke at ikke Arbeiderpartiet fortjener skarpe kommentarer, deres klassebaserte analyser førte til mye tøv. Forfatterne utdeler på side 209 førsteprisen i norsk sikkerhetspolitisk naivitet til Arbeiderpartiet for at de trodde på Kominterns nedrustningsvilje. Det er sikkert fortjent. Men det var vel også ganske mange i vår politiske andedam som etter hvert mente at herr Hitlers uttalelser også stod til troende. Jeg vil mene det var konkurranse om prisen.
Vi kommer ikke utenom at det var borgerlig flertall på Stortinget. Det var ikke Arbeiderpartiet som fastsatte forsvarsbevilgningenes størrelse. Den ledende politikeren hva angår norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk i denne perioden var en skipsreder fra Bergen, Johan L. Mowinckel. Om ham vet vi lite, han kunne behøve en biografi. Det er uansett helt klart at dersom de borgerlige partiene på Stortinget ville noe med Forsvaret, da ble det slik. Men de ville ikke noe særlig, de heller.
Bokens siste kapittel tar den norske 9. april-debatten på alvor. Her tar forfatterne sjansen og går inn i diskusjonen, ikke for å avgjøre hvem som har rett, men for å se på noen av mytene. Deres anliggende er å vurdere om 9. april kunne ha vært unngått eller som de selv sier, "å problematisere noen av de mest utbredte forestillingene om en alternativ utvikling dersom Norge hadde brukt større ressurser på Forsvaret"( s 319). Selv om forfatterne er forsiktige i formen med mange historiefaglige forbehold, er de klare nok i innhold. De mener at den eneste måten vi kanskje kunne ha forhindret 9. april på, var dersom Storbritannia hadde møtt tyskerne med overlegne styrker. Og da fortrinnsvis til sjøs. Dette betyr at forfatterne Kristiansen og Hobson ikke plasserer skylden for 9. april i Oslo i det hele tatt, hverken i Myntgata eller i regjeringen. De plasserer skylden i Berlin. Og der synes jeg vi skal la den ligge. Det er mitt håp at denne boken kan bidra til å få slutt på den nasjonale selvpiskingen diskusjonen om 9. april er. Vi hadde vel de offiserer og de politikere vi fortjente i 1940, den gang som nå.
Et par avsluttende kommentarer; boken er overdådig utstyrt med gode bilder og illustrerende plansjer. Her er nydelige kart og gode tegninger. All mulig ros til illustratør og billedredaktør. Deres innsats bidrar til å gjøre dette til en rik bok. Boken er god å lese. Men den inneholder også irriterende mange feil, hvor er det blitt av de skarpe korrekturlesere? Noen eksempler, på side 148 er man kommet i skade for å gjøre Tysklands store utenriksminister Gustav Stresemann til kansler i Tyskland. I billedteksten på side 202 gjør man Ole Reistad til general, Reistad døde i 1949 og da var han fremdeles oberst, jeg vet ikke hvilke forfremmelser han fikk siden. I billedteksten på side 73 hevder man at vi ser flyet Olav Tryggvason. Vi hadde et fly som het Olav Trygveson, men dette ble ikke gitt til hæren før i 1913. Bildet vi ser er fra 1912 og er av flyet Ganger-Rolf. Dette er bagateller, men boken er så bra visuelt at man legger merke til dem. Noen av disse feilene kunne man ha unngått om man hadde konsultert Luftforsvarets historie. Riktignok er ikke den skrevet av en faghistoriker, men så aristokratiske er man vel ikke at man ikke leser annet enn det som er produsert av eget laug.
Det sies at god historie også skal kunne si noe om den tiden vi selv lever i. I så måte er boken særdeles vellykket. Boken er et spennende innlegg i dagens debatt, den er et viktig apropos til dagens diskusjon om forsvarsstruktur og Forsvarets oppgaver. Rolf Hobson og Tom Kristiansen viser at vi kan spare oss til fant og at ervervelse av erfaring fordrer tid. Ikke engang i krisetider kan man bevilge seg bort fra manglende erfaring. Men forfatterne viser også at vi kan være så nærsynte i opprettholdelsen av "våre" avdelinger at det Forsvaret vi har igjen blir en papirtiger, riktignok en ganske stor papirtiger, men dog en tiger av papir.
Boken er et lærestykke om dagens forsvarsdebatt. Les og lær.

Nils E Naastad
1. lektor, Luftkrigsskolen.