| Formål | Fakta | Kontakt | Linker | Artikler | Tidsskrifter |
 | Bøker | Arkiv | Information in English |

 | Forside/Front page |

 

Norman Friedman
SEAPOWER as STRATEGY. Navies and National Interests.
Naval Institute Press, Annapolis 2001. 352 sider.

Av: Roald Gjelsten


Norman Friedman er fast bidragsyter til US Naval Institute Proceeding. Han skriver ofte om teknologiske og tekniske temaer knyttet til utviklingen av mariner, sjømilitær taktikk og operasjoner. I denne boka der sjømakt som strategisk verktøy er emnet, legger han opp til et mye bredere perspektiv. Leseren får likevel gjennom hele boka glede av hans omfattende faglige kunnskap på teknologiområdet som basis for konsekvensanalyse. Boka forklarer mange av sjømaktens ulike aspekter på en systematisk og pedagogisk måte. Formålstjenlig bruk av historiske eksempler styrker fremstillingen og letter forståelsen. I særlig grad understreker han hangarskipets fleksibilitet, betydning og nytte for en nasjon med globalt operasjonsområde. Det å disponere flyplasser oppsatt med alle støttefunksjoner og som kan bevege seg med 30-40 knop mot det aktuelle innsettingsområdet og som ikke er avhengig av baserettigheter og overflyvingstillatelser, har udiskutable fordeler. Kampen mot al-Qaida-nettverket og Taliban-regimet i Afghanistan - et land helt uten forbindelse med sjøen - har vel senere demonstrert klarere enn noen gang før at forfatteren her har et viktig poeng.

I to meget lesverdige vedlegg redegjør Friedman med utgangspunkt i strategi, logistiske forhold og tilgjengelig teknologi, for en rekke sentrale rammebetingelser og faktorer som karakteriserer maritime operasjoner og derigjennom innvirker på utviklingen av mariner og deres kapasiteter. Han beskriver videre de muligheter og begrensninger tilgjengeligheten av ulike stukturelementer gir supermakten USA. I siste vedlegg drøfter han flåtens sammensetning. Hans referanse er hele tiden "the US Navy" og hjemlandets nasjonale interesser, globale utsyn og virkefelt.

Friedman starter innledningskapitlet om nasjonal strategi med å postulere at "Strategy is about ends and means". Han drøfter nasjonale interesser og belyser de muligheter et maritimt utsyn og bidrag kan gi til en strategi som kan ivareta disse. Han bruker i stor grad England og Royal Navy i det 19. århundret som eksempel. Videre drøfter Friedman sammenhengen mellom strategi og ideologi, maktbalansebegrepet og hva det betyr å vinne krigen. Han understreker som en lærdom fra et av sine eksempler - Gulfkrigen - at selv amerikansk makt har sine begrensninger.

I de tre neste kapitlene går forfatteren nærmere inn på sjømaktens "natur", sjømaktens geopolitikk og bruken av maritime styrker i forskjellige sammenhenger. Han drøfter sjøen som transportåre og barriere, sjøstridskreftenes mobilitet og tvetydighet, allianser, den maritime tilnærming til strategisk tenking, intervensjon over sjøen og det sentrale begrepet sjøherredømme. I det geopolitiske perspektiv diskuterer han handelsruter, tilgang til strategiske streder, posisjon og dominans, samt behovet for og betydningen av baser. Han belyser videre faktorene allianser og maritim geografi, herunder baser, gjennom en analyse av geopolitikken under den amerikanske revolusjon. Friedman avslutter kapitlet om sjømaktens geopolitikk med å vise konsekvensene for britisk sjømakt av at andre makter utenfor Europa gjorde seg gjeldende til sjøs. Så lenge hovedmotstanderne var de andre europeiske stormaktene, kunne Royal Navy på grunn av de britiske øyers fordelaktige strategiske posisjon, i hovedsak etablere sjøherredømme med utgangspunkt i baser i hjemlandet og med blokade som virkemiddel. Denne muligheten gikk tapt med fremveksten av de japanske, russiske og amerikanske mariner. Dermed oppsto det behov for i større grad å dele flåten. Den japanske utfordring i Østen kunne ikke møtes med blokade i europeiske farvann.

I kapittel fem som har tittelen "The Rise and Fall of Mass Forces" stiller Friedman følgende spørsmål: "How do we (USA) deal with mass armies - if indeed they are what we will generally face - with neither mass nor weapons of mass destruction?" Han fremhever at det er meget vanskelig å oppnå en klar og endelig seier over "massearmeer". Grunnen til dette er i følge Friedman, evnen til relativt enkelt å regenerere store hærstyrker basert på infanteri, noe som fører til at striden ofte trekker ut med enorme formålsløse og tragiske tap som resultat. Ikke minst vil en stormakt som utkjemper en begrenset krig mot stater som slåss en ideologisk og/eller eksistensiell kamp slik situasjonen var i Vietnam, møte denne problemstillingen. Andre eksempler forfatteren trekker frem der tapene ikke på noen måte har stått i et rimelig forhold til oppnådd resultat, er første verdenskrig og krigen mellom Iran og Irak på 1980-tallet.

De neste kapitlene "Seapower versus Land Power", "War with Limited Sea Control: Britain and Wold War I", "World War II as a Maritime Campaign", "The Cold War as a Maritime War" og "Seapower in Continental Warfare" går i stor grad ut på å belyse og forklare hvordan sjømakt i et stormaktsperspektiv har blitt brukt og kan bli utnyttet i forskjellige sammenhenger og under ulike rammebetingelser. Hans analyser og drøftinger av et bredt register av geopolitiske, strategiske og sjømilitære emner og problemstillinger i en historisk kontekst dokumenterer overbevisende faglig kunnskap og innsikt. For den sikkerhetspolitisk orienterte og for min generasjon av offiserer vil det trolig være av spesiell interesse å lese Friedmans vurderinger av utviklingen av og iverksettingen av den amerikanske maritime strategi som på slutten av 1970-årene og i 1980-årene satte Norge og nordområdene på kartet.

I de to avslutningskapitlene "A New Strategy" og "Using Seapower" tar Friedman som utgangspunkt at den amerikanske marinen under den kalde krigen hadde oppnådd suksess med eksplisitt å formulere hovedtrekkene i sin maritime strategi. Etter den kalde krigens avslutning oppsto det et behov for å utforme en ny strategi tilpasset de nye sikkerhetspolitiske realiteter. Den nye strategien ble offentliggjort i 1992 i en pamflett fra US Navy med tittelen "... From the Sea". Et hovedtema var å forklare hvorfor og hvordan sjømakt fortsatt var relevant for USA. I 1995 kom oppfølgingen "Forward ... From the Sea". Begge dokumentene vektla og underbygget prinsippene som skulle ligge til grunn for utviklingen av den amerikanske marine etter den kalde krigen. Forfatteren gjennomgår og kommenterer begge strategipamflettene og drøfter en rekke problemstillinger i tilknytning til innholdet. Et forhold Friedman karakteriserer som ironisk, er at US Navy i lang tid hadde vært opptatt av å håndtere lavintensitetskonflikter. Han hevder at marinen allerede i utgangspunket var vel tilpasset de nye utfordringene, blant annet fordi sjøstridskrefter kan ivareta et bredt spekter av ulike oppgaver. Større kampfartøyer har som enkeltenheter såkalt flerrollekapasitet. I tillegg kan flåtestyrker settes sammen av enheter med forskjellige kapasiteter for å møte en aktuell situasjon. Dette er, i kombinasjon med mobiliteten, grunnpilarer i sjøstridskreftenes fleksibilitet. Ironien besto i at dette ikke ble forstått utenfor marinekretser. Både i opinionen og blant politikere ble pamflettene oppfattet som forsvar for å beholde den marine som hadde vært. Resultatet ble at kritikerne fremstilte US Navy som en versting uten evne til å tilpasse seg den nye situasjonen. I det siste kapitlet redegjør Friedman for hvorfor USA - ikke US Navy eller US Marine Corps - fortsatt trenger en maritimt orientert strategi. Forfatteren argumenterer for nytten av sjømakt: "Seapower offers mobility, both to engage where we wish and to disengage as we must, in both cases at minimum cost." Han fortsetter med å påpeke at historien viser at sjømakt alene sjelden er avgjørende, men at så lenge oppgaven etter den kalde krigen i det alt vesentlige vil være å oppnå avgrensede resultater er: "Agile, mobile seapower (...) well suited to such a world". Forfatteren fremholder også at for en teknologisk avansert nasjon med en velutdannet befolkning slik som USA, vil en maritim tilnærming by på komparative fordeler i forhold til andre strategivalg. Fridman fortsetter: "Indeed, a well-educated population is probably a prerequisite for maritime power, simply because a navy embodies so much technology."

Et helt sentralt moment for Friedman som han kommer tilbake til gjentatte ganger i boka, er at innsetting av større hærstyrker innebærer stor risiko fordi involveringen er "open-ended". Historiens eksempler viser at et slikt engasjement ikke sjelden - og gjerne gradvis - utvikler seg slik at det blir vanskelig og enkelte ganger så og si umulig å trekke seg ut med ære og prestisje inntakt. Konsekvensene av å avslutte deltagelsen fremstår som uakseptable samtidig som fortsatt krigsinnsats blir meget kostbart både økonomisk, menneskelig og kanskje også politisk. Krigføring gjennom deployering av "massearmeer" kan bli en hengemyr som undergraver handlingsrommet slik at fleksibiliteten går tapt. Han bruker England under første verdenskrig som et sentralt eksempel. Frankrike krevde at engelskmennene forpliktet seg til å delta med store hærstyrker på kontinentet for å inngå allianse. Da dette fikk gjennomslag, markerte det et brudd med den maritime tilnærming til "grand strategy" som historisk hadde vært så vellykket for engelskmennene. Tilnærmingen med bruk av flåten som hovedinstrument og en liten, men effektiv hær til å rykke ut med støtte av marinen for å styrke den landmakten England var i allianse med, hadde også medført at den engelske økonomi ikke hadde blitt vesentlig svekket av krigføringen. Innsettingen av de store hærstyrkene under den første verdenskrig fikk i tillegg til de enorme tapene av menneskeliv, også som følge at økonomien kom i total ubalanse. Friedman fremhever at en konsekvens av dette blant annet var at England ikke hadde økonomisk grunnlag for å opprettholde en adekvat forsvarsinnsats i mellomkrigstiden. Han hevder at dette var en avgjørende faktor som bidro til den uheldige politiske utviklingen i Europa i 1930-årene og en av årsakene til ubruddet av annen verdenskrig.

En sjømaktstilnærming gir i følge Friedman helt andre muligheter gjennom sjøstridskreftenes iboende fleksibilitet og mobilitet. For det første sikrer flåtestyrker i utgangspunktet rask tilgang til et konfliktområde helt uavhengig av tilgjengelige baser og andre staters medvirkning. For det andre vil en flåtestyrke som en hangarskipsgruppe gjennom sitt blotte nærvær og potensial for maktbruk, påvirke situasjonen. En rekke handlingsalternativer vil være til disposisjon. Maktmidlene kan settes inn til støtte for en av partene i konflikten, eller styrken kan når som helst trekkes ut dersom det er i sjømaktens interesse, uten at dette krever ekstra innsats og uten at de politiske kostnader behøver å bli store.

Friedman fremholder at innsetting av "massearmeer" synes lite sannsynlig i den aktuelle geostrategiske situasjon. Det er liten tvil om at han foretrekker den tradisjonelle engelske tilnærming som modell for amerikansk strategi. En faktor som styrker hans vurdering på dette punkt - og boka er skrevet før angrepet på Afghanistan - er gapet mellom amerikansk og europeisk satsing på militærmakt. Konsekvensen for fremtiden vil derfor kunne bli at supermakten USA tar seg av første fase i en større konflikt der US Navy og US Marines spiller hovedrollen med støtte av spesialstyrker på bakken og luftforsvaret for å gi tyngde til innsatsen fra luftbårne enheter. Tyngre innsats på bakken vil ivaretas av lokale styrker slik Nordalliansen gjorde i Afghanistan, eventuelt av andre for eksempel allierte i Nato. Dette kan være konturene av en fremtidig arbeidsdeling - amerikanerne etablerer gjennom sin krigføring forutsetningen for at andre kan komme inn på bakken for å hindre at væpnet konflikt igjen bryter ut og for å "bygge freden". Det at EU nå skal ta over ansvaret på Balkan kan være et eksempel på at en utvikling i denne retning er på gang.

Norman Friedman har skrevet en meget lesverdig bok. Fremstillingen bygger blant annet på vurderinger og konklusjoner fra tallrike fagseminarer. Boka er derfor av det mer konseptuelle slaget, og ikke et kildeskrift. Innholdet i hovedteksten understøttes imidlertid av et omfattende noteapparat av innsiktsfulle og supplerende kommentarer, betraktninger og analyser. Friedmans bok egner seg godt som lærebok i maritim strategi, ikke minst som oppfølging etter en mer tradisjonell, grunnleggende innføring i sjømilitær teori, terminologi og tenking. Den vil passe utmerket som supplerende litteratur for elever på Sjøkrigsskolen og som lærebok på Forsvarets stabsskole - spesielt for elever med ikke operativ bakgrunn fra Sjøforsvaret og elever på del II fra andre forsvarsgrener. I tillegg er den nyttig lesning for alle som er interessert i å lære mer om maritim strategi og bruk av sjøstridskrefter. Dessuten gir boka en god oppdatering på tenkingen i toneangivende amerikanske marinekretser innenfor de temaer som drøftes.

Kommandør Roald Gjelsen arbeider ved Institutt for Forsvarsstudier