| Formål | Fakta | Kontakt | Linker | Artikler | Tidsskrifter |
 | Bøker | Arkiv | Information in English |

 | Forside/Front page |

 

Kjell Inge Bjerga,
Enhet som Våpen. Øverstkommanderende i Nord-Norge 1948-2002.

Eide Forlag, Bergen 2002.

Jeg må innrømme at da jeg satte meg til med denne boken for å anmelde den, så trodde jeg det skulle bli en øvelse i selvdisiplin. Å skrive interessant om et så trangt emne som øverstkommanderende i Nord-Norge var knapt mulig. Trodde jeg.

Kjell Inge Bjerga har gjort mine bange anelser til skamme. Bjerga har skrevet en interessant bok. Det har han klart først og fremst ved å beskrive fremveksten av institusjonen øverstkommanderende i Nord-Norge (heretter ØKN) som et resultat av det samfunn den vokser frem i. Bjerga har derved skrevet en bok i den moderne militærhistoriske tradisjonen hvor Forsvaret oppfattes som en funksjon av det samfunn som omgir det. Den nærsynthet som lett kan prege bøker om Forsvarets enkeltinstitusjoner og avdelinger er her ikke tilstede. Derfor er Enhet som våpen ikke bare blitt en bok for spesielt interesserte, boken har almen interesse.

Som god historiker har Bjerga valgt en kronologisk fremstilling. Boken er delt inn i fire hoveddeler.
I første del beskrives Nord-Norge som en landsdel i skyggen av Sør-Norge. I siste halvdel av 40-årene var forsvaret av Norge fremskutt til Tyskland hvor det var ivaretatt av Tysklandsbrigaden i samarbeid med de store okkupantene. Nord-Norge utgjorde, skriver Bjerga, noe av et militært tomrom. Riktignok gikk Hærens Overkommando inn for Lyngenlinjen som forsvarslinje i tråd med de tyske erfaringene fra 1944, men dette ble knapt fulgt opp i praksis. Det var først med NATO-medlemsskapet at Nord-Norge kom mer i fokus.
Bokens del 2 tar for seg den lange oppbyggingsperioden fra 1953 til 1971. Denne perioden var preget av diskusjonen om hvilken rolle A-våpen skulle ha i forsvaret av Norge. Bjerga viser hvordan denne diskusjonen speiles i kampen om hvor hovedkvarteret for forsvaret i nord skal ligge. Hæren holdt til i Harstad og ønsket ikke at A-våpen skulle ha noen dominerende rolle i forsvaret, Luftforsvaret holdt til i Bodø og så nok dette ganske annerledes. Etter hvert ble Forsvarskommando Nord-Norge etablert i Bodø, i tråd med Luftforsvarets ønske.
Del 3 omhandler Forsvarskommandoens storhetstid. Den kalde krigens våpenteknologiske utvikling førte til at nordområdene kom i fokus. Forsvaret i nord ble rettet inn mot invasjonsforsvaret. Et sterkt invasjonsforsvar i nord ble synonymt med forsvar av riket. Det var som en integrert del av dette forsvaret at tenkningen om holdetid og forsterkninger vokste frem. Men Forsvarskommandoen i nord vokste seg også sterk av en annen årsak. Bjerga kaller den med Rolf Tamnes' begrep "det norske havnåmet." Med utvidelsen av den økonomiske sonen og opprettelsen av fiskerivernsoner, fikk man et svært område å kontrollere. Hvor store krav dette stiller til effektiv evne til overvåkning, er vel knapt gått opp for oss ennå. Og allikevel, det er nok riktig som forfatteren hevder, hovedaktiviteten for Forsvarskommandoen var planlegging og øving av det integrerte invasjonsforsvaret med basis i indre Troms. Til tross for "havnåmet" holdt man i fjellet på Reitan blikket på Sovjetunionen.
Forfatteren antyder i del 3 også at noe av årsaken til Forsvarskommandoens fall ligger i beslutninger som ble fattet i storhetstiden. Dette drøfter Bjerga videre i bokens siste del, del 4. Her forsøker han å svare på spørsmålet om hvorfor det nasjonale hovedkvarteret ble lagt til Jåttå snarere enn til Reitan. Hans balanserte svar inneholder mange faktorer. Det er interessant at han viser hvordan landsdelen selv gjennom nærsynte regionalpolitiske kamper svekket hovedkvarteret i nord. I 1991 flyttet Landkommandøren tilbake til Harstad. Flytningen ble begrunnet ved en kombinasjon av fagmilitære og regionalpolitiske argumenter, og svekket åpenbart Reitan. I 1993 ble det vedtatt -"etter påtrykk fra politikere i Troms"- å investere betydelig i Luftforsvarets anlegg i Sørreisa. Deretter ble det tilsvarende anlegget for kontroll og varsling (CRC Reitan på luftforsvarsk) på Reitan lagt ned. Slik viser forfatteren hvordan konkurrerende regioner i nord har ført til en samlet svekkelse av landsdelens ene store hovedkvarter. Man svekket hverandre til ingens gevinst. Dernest kom bortfallet av den kalde krigen, og dermed bortfallet av de scenarier man har konsentrert seg mest om i nord.

Bjergas bok er en viktig bok av flere årsaker; den inneholder mye god faktainformasjon og gir således et godt bidrag til å forstå utviklingen av det norske forsvaret. Boken er et lærestykke i byråkratisk internkrangel. Den viser også det mangfold av hensyn som spiller inn når de forsvarsbyråkratiske vedtak fattes. For å få frem dette mangfold har Bjerga benyttet et rikt kildetilfang. En av bokens sterke sider er hans evne til å sammenfatte omfattende begivenheter på noen få linjer. På den annen side så kan man også ane forfatterens nærhet til sine kilder. Særlig kan dette bli påtrengende når de gamle generaler selv forteller om sin innsats i nord. Her må historikeren passe seg så han ikke reduserer seg selv til en slags hoffreporter. Men dette er vansken for den som skriver moderne forsvarshistorie. Blir man for kritisk vil ikke kildene fortelle mer, er man for bejaende blir man uinteressant. I moderne Forsvarshistorie ligger historikerens handlingsom mellom det meget forsiktig kritiske og den ukritiske gjengivelse.
Boken er bygget godt opp langs flere konfliktlinjer: forsvarsgrenene imellom, Forsvaret og politikerne, Forsvaret og NATO, og politikerne og NATO. Boken viser også at vi i så godt som hele perioden har planlagt vårt forsvar mot det mest sannsynlige angrepet, snarere enn mot det verst tenkelige. Derfor har vi disponert våre ressurser for å kunne fange opp en landinvasjon i nord heller enn å stoppe et strategisk overfall mot våre sentrale styringsorganer i sør. Denne dimensjonen er ikke bare en strategisk dimensjon, det er også et element av landsdelspolitikk her. I forsvarspolitisk sammenheng var Nord-Norge viktigere enn Sør-Norge fra om lag 1950 og i 40 år fremover.
Opprettelsen av Forsvarskommando Nord-Norge er også en fortelling om forsøkene på å få til en dyptgående integrering av forsvarsgrenene. Dette har ikke vært en enkel prosess. Allikevel er det etter Bjergas bok åpenbart at Forsvarskommandoen ledet an i utviklingen. Stillingsbetegnelsen Øverstkommanderende ble ikke innført direkte. Den sentrale Sjefsnemda utpekte i april 1948 sjefen for Sjøforsvarskommando Nord-Norge til formann i Sjefsnemd Nord-Norge. Men Den sentrale Sjefsnemda bestemte også at admiralen i tilfelle krig ville bekle stillingen som Øverstkommanderende for Nord-Norge. Denne beslutningen var, sier forfatteren, en direkte refleks av erfaringene i 1940. Ett år senere ble ØKN gjort til en stilling også i fredstid. Han skulle også i fred ha en stabssjef og en mindre, kombinert stab. Denne utviklingen skyldtes ikke bare en at fiendebildet av Sovjet ble klarere, utviklingen var også en refleks av behovet for å berolige den nordnorske befolkning. Myndighetene ville vise folket i nord at man hadde ikke glemt dem og at man var opptatt av forsvaret i nord.
Det viste seg imidlertid ikke helt enkelt å bemanne en stab for Øverstkommanderende i nord. Det var mangel på offiserer i de enkelte forsvarsgrener og man var derfor lite villige til å "avgi". Man bør smake på verbet avgi. Det er altså hva man gjør i den enkelte forsvarsgren når en offiser går over i fellesstab. På kort sikt ble spørsmålet om bemanning løst ved at ØKN ble overført til Hæren, dvs. den ble overført til DKN i Harstad. Først i 1954 fikk staben til ØKN status som selvstendig institusjon med 14 stillingshjemler.
Det er sjelden vanskelig i Forsvaret å opprette nye kommandoledd og -strukturer. Vanskelig er det derimot å legge ned de gamle. Det er en ironisk vri hos Bjerga at det skjedde en betydelig forenkling i Nord-Norge da det ble bestemt fra NATO-hold at de vitale forsvarsinstallasjoner skulle legges i atomsikre fjellanlegg. Men det kostet å legge alt i fjell. Man måtte forenkle av kostnadshensyn. Det var det følte nærvær av sovjetiske A-våpen som fremtvang en forenkling av det norske militærbyråkratiet i nord. Noe godt kom det slik ut av sovjeternes kjernevåpen.
Den samme utviklingen førte til at det militæradministrative tyngdepunktet i nord ble forskjøvet sørover til Bodø. Bodø var Luftforsvarets valg. Eller som Bjerga skriver, Luftforsvaret ble et gravitasjonsfelt i Bodø. Konsekvensen av denne utviklingen var at fjellfestningen på Reitan ble bygget, at forsvarskommando Nord-Norge ble strukturelt hamret ut, og at Hæren ble omorganisert. Bjerga viser også hvordan ØKN ble en sentral aktør i norsk forsvarspolitikk på 1950-tallet. Her ble ØKN, -ikke minst Odd Lindbäck-Larsen- en viktig talsmann for nordnorske interesser. Bjerga konkluderer med at det sivil-militære samarbeid som ble iverksatt førte til en "felles, målrettet strategi for å øke regjeringens interesse for landsdelen"(s 93). Det er etter dette riktig å hevde at ØKN som institusjon var en viktig støttespiller for regjeringens moderniseringsplaner. ØKN ville ikke bare forsvare landet, han ville bygge det også.
Det var en av forsvarsminister Hauges kongstanker at landet skulle moderniseres og at Forsvarets etterspørsel etter avanserte produkter skulle bidra til dette. Med NATO i ryggen ble også infrastrukturen bygget ut i en takt vi neppe ville maktet med nasjonale midler. For Nord-Norges del kan man derfor neppe påstå at ressursene som gikk til Forsvaret kunne gitt større effekt om de hadde gått til sivil utbygging. Det var Forsvaret, med NATO-midlene i ryggen, som i betydelig grad bygget landsdelen.
Episoden med U-2 førte til at norske politikere, særlig Einar Gerhardsen i følge Bjerga, ønsket å styrke den politiske kontrollen med Forsvaret. I praksis ville man på politisk hold redusere posisjonen til våpengrenenes lokale sjefer og ha èn sterk øverstkommanderende i nord å forholde seg til. "Èn sterk sjef i Nord-Norge ville skape bedre oversikt og lette regjeringens arbeid med å bevare nasjonal kontroll."(s 105) Dette var nettopp hva NATO fryktet. NATOs skepsis til ordningen med ØKN var basert på den oppfatning at han kunne bli for sterk og derved en konkurrent til sjefen på Kolsås. Hvor politikerne ville ha èn sterk sjef, ville man på Kolsås ha selvstendige kommandører for de enkelte forsvarsgrener i landsdelen. Nordkommandoen på Kolsås oppfattet ikke ØKN bare som et unødvendig mellomledd, men også som et institusjon som var troende til å sette hele NATO-strategien i fare. Særlig var flysjefen i Nordkommandoen skeptisk; "..the existence of this command [ØKN] jeopardizes the full control which he must have over all air action in North Norway during the final phase of any major war.."(s 93). Det spørs om vi ikke her aner også en viss skepsis til norsk atompolitikk. ØKN kunne kanskje brukes til å hevde norske interesser. Fra NATOs side kunne dette være problematisk for så vidt en norsk skepsis til A-våpen kunne sies å svekke alliansens avskrekkingsstrategi.
Her ser vi også klart avtegnet det norske politiske ønsket om å ha kontroll med NATOs styrker. Man fryktet i en krigssituasjon at NATO kunne komme til å føre sin egen krig i landsdelen. Og det var vel liten grunn til å tro at for eksempel amerikanske unnsettningsstyrker ikke ville bringe med seg sine egne atomvåpen om de først kom.
Bjergas bok er fortellingen om Forsvarskommando Nord-Norges vekst og fall. Så kan man spørre seg om det siste ord er sagt. Bjergas bok handler om at det siste ordet aldri er sagt når det gjelder den løpende omorganiseringen av vårt Forsvar. Alle blir aldri fornøyd, og det er med den praksis vi har lagt oss til i Forsvaret, aldri umulig å fortsette arbeidet for å få en beslutning omgjort.

Nils E Naastad
Førsteamanuensis
Luftkrigsskolen