| Formål | Fakta | Kontakt | Linker | Artikler | Tidsskrifter |
 | Bøker | Arkiv | Information in English |

 | Forside/Front page |

Edward J. Marolda and Robert J. Schneller Jr.:
Shield and Sword, The United States Navy and the Persian Gulf War,


Naval Institute Press, 2001.

Uten tvil kom den amerikanske marine noe i skyggen av hæren og flyvåpenet i Gulf krigen. Hæren og flyvåpenet kunne til fulle utnytte sine doktriner og sitt materiell fra den kalde krigen, men for marinen var det annerledes. Her var det ingen fiendtlig marine å ta hensyn til, oppgavene ble derfor å støtte operasjonene på land.
Denne boka, som er skrevet av to marinehistorikere ved Naval Historical Center i Washington, er en veldokumentert beretning av US Navys deltagelse og hvor marinens svakheter under operasjonene ikke stikkes under stolen.
Gulfkrigen ble uten tvil også sett på som en prøve på hvordan ressursene skulle fordeles mellom forsvarsgrenen etter den kalde krigens slutt. Det var derfor nødvendig for den enkelte forsvarsgren og fremheve sin spesielle betydning. Sjefen for flyvåpenet general Dugan gikk så langt som offentlig å hevde at krigen kunne avgjøres fra luften alene. Han mistet jobben på det.
Den første store oppgave var å bringe de amerikanske styrkene til Gulfen. Dette innebar blant annet å aktivisere en rekke transportfartøyer som hadde ligget i opplag noe som førte til at 85% av all sjøtransport gikk på amerikansk kjøl. Bare i den første fasen av Desert Shield ble over en million tonn utstyr flyttet til Gulfen. Som forfatterne peker på hadde dette neppe vært mulig uten den omfattende utbygging av havner og flyplasser som hadde skjedd over mange år i Saudi Arabia. Krigen i Gulfen kom jo ikke helt overraskende.
Det første store stridsspørsmålet var hvem som skulle ha kontroll over marinens luftstyrker. Viseadmiral Munz, som var den regionale marinesjef, mente at luftrommet skulle deles mellom de to forsvarsgrener som disponerte flystyrker. Dette var generalløytnant Horner, sjefen for de regionale flystyrker helt imot og hans syn vant. Samarbeidet fungerte imidlertid langtfra godt, det var også betydelige tekniske sambandsproblemer. Et annet problem var at admiral Munz ikke flyttet til Riayd, men ble værende om bord i sitt flaggskip i . samarbeidet ble ikke bedre da Desert Storm startet med flyangrep på Irak. Flyvåpenets system med Air Tasking Orders (ATO) som inneholdt alle ordrer og koordinerende bestemmelser for neste dags operasjoner var et dokument på opp til 300 sider. Dette var en ukjent måte å gjøre det på i marinen og dokumentet var så omfattende at det måtte transporteres luftveien ut til fartøyene. Spesielt var marinen misfornøyd med den sterkt sentraliserte kontroll av luftstyrkene som ikke var i samsvar med marinenes doktriner. Men når Schwartskopf måtte skrive til den amerikanske marinesjefen Admiral Kelso at "I, as a CINC, must confess that I dont feel I got the maximum benefit from the large number of naval vessels deployed over her" så er det ganske alvorlig. Men under det hele lurte hensynet de kommende kamper om budsjetter i Washington. Det var en kamp nesten like viktig som kampen mot Saddam. Et eksempel er at sjefen for marinekorpset, general Al Gray, dro til Gulfen for å overtale Schwartskopf om å foreta en landgang med marinekorpset, en operasjon som ville ha vært meningsløs så hadde det neppe noe med Gulfkrigen å gjøre.
Gulfkrigen var på mange måter det både det amerikanske flyvåpen og hæren hadde forberedte seg på under den kalde krigen i Europa, mens marinen hadde forberedte seg primært på maritime operasjoner. Når man erfarer kommando og kontrollproblemene i Gulfkrigen internt mellom amerikanske styrker har man en viss forestilling om hva som ville ha skjedd i Nord-Norge med flystyrker fra en rekke land pluss amerikanske hangarskip. Kompromissene fra en rekke øvelser hadde neppe vært nok.
Minekrigføring var et annet område som ikke hadde høy nok prioritert i US Navy. I minerydding etter krigen var det typisk nok belgierne som uskadeliggjorde flest miner. 
Allierte mariners innsats er rimelig godt omtalt, det vil si ikke den danske og norske innsatsen som ikke er med.
Gulfkrigen viste den amerikanske marine at den tid var forbi da den kunne operere uavhengig av de andre forsvarsgrener og føre sine operasjoner under egen kontroll.

En meget interessant bok.